Historie fra Monsen som er en kjent og respektert lokalhistoriker, kan fortelle den spesielle historien om hvordan harene fra Kragerø befolket Færøyene.
I 1854 var amtmannen på Færøyene Emil Dahlerup var på vei hjem fra et besøk i København. Han var den danske stats representant i Thorshavn. Båten han var om bord på ble overrasket av en storm i Skagerrak, og uværet tok hardt på skuta. Den måtte søke nødhavn i Kragerø for å bli reparert for skadene stormen hadde påført båten.
Det første amtmannen gjorde etter at skuta hadde kommet til Kragerø var åta kontakt med den danske konsulen i byen. På dette tidspunktet var handelsmannen og rederen Henrich Biørn jr. dansk konsul i Kragerø.
Det oppsto et vennskap mellom konsulen og amtmannen. Mye tyder på at oppholdet i Kragerø ble av noe varighet, siden båten måtte repareres. Det ble tydeligvis naturlig at amtmannen og konsul Biørn tilbrakte mye tid sammen. De hadde også en felles interesse av å gå på jakt. Henrich Biørn jaktet en del småvilt i Kaistadskogen.
Da konsulen fikk høre at det ikke fantes noe landvilt på Færøyene, ikke engang rev, foreslo Henrich Biørn at dette burde være noe man kunne gjøre noe med. Hva med å innføre noen norske harer på Færøyene? Amtmannen syntes den ideen var god og konsulen sendte ut folk i Kaistadskogen for å fange harer. Det lykkes å få fanget to par harer. Da skipet etter en tid forlot Kragerø og seilte videre vestover var de fire harene om bord. Da skipet ankom Torshavn ble de sluppet løs i fjellene vest for byen.
Amtmannen var meget spent på hvordan dette ville gå, for man hadde to ganger tidligere forsøkt å sette ut harer på Færøyene. I årene 1831 og 1832 ble det gjort noen mislykkede forsøk. Dette var harer som var fanget i Danmark, såkalte «sydharer».
De klarte ikke å tilpasse seg dette nye miljøet og døde rett og slett ut. Spørsmålet var om de ville harene som var fanget i Kalstads skoger klare å tilpasse seg dette det spesielle miljøet på Færøyene. Amtmannen var meget spent på om eksperimentet ville lykkes.
Harene fra Kragerø ble øyeblikkelig en suksess. De lot til å stortrives og fant seg godt til rette. På Færøyene finnes det verken skog eller kratt hvor harene kunne skjule seg, men det var heller ikke nødvendig. Det finnes ingen rovdyr på øyene og harene har dermed ingen naturlige fiender. Kun en ørn eller en falk som av og til prøvde å få tak i en hare.
Gress var det nok av og den eneste konkurrenten til matfatet var sauer som går ute hele året.
Harene fikk lov til å være i fred og bestanden økte raskt. Føde, gress og lyng var det nok av og vintrene var milde, med kun litt snøslaps av og til. Betingelsene for å kunne leve og føre bestanden videre var meget gode, og harene formerte seg kraftig.
Da bestanden hadde vokst seg bærekraftig ble det lov å drive jakt.
Ni år etter at de første harene ble satt ut skriver sysselmann H.C. Muller: «Det er tusener av harer på øen. Man kan skyte 20 harer på en dag og det er umulig å utrydde dem igjen». Senere ble det satt ut harer på 15 av de til sammen 18 øyene som utgjør Færøyene.
Det gikk ikke så mange år før man la merke til at enkelte av de nedlagte harene forandret seg en del fra de opprinnelige. I de over 160 årene siden harene fra Kragerø ble sluppet løs på Færøyene, har etterkommerne forandret seg på grunn av klimaet, føden og terrenget.
Det antydes at etterkommerne har blitt en egen færøysk harerase. Den kjente hvite pelsen, som var meget iøynefallende vinterstid, ble faktisk noe uhensiktsmessig. Harenes pels forandret seg, og fikk en viss grålig farge. Disse ble flere og flere og nå eksisterer det ikke lenger harer med skinnende hvit vinterpels på Færøyene. Det påstås også, at den brune sommerpelsen har blitt lysere.
Når det gjelder vekten på harene har den blitt en smule mindre enn det som var tilfelle for de første dyrene. Dette er ikke på grunn av manglende føde, da det korte gresset på øyene er både saftig og næringsrikt, men kanskje fordi harene streifer mer omkring?
Det blir antydet at det ofte er langt mellom steingjerder og naturlige og sikre skjulesteder, hvor dyrene kan søke tilflukt når de føler seg forfulgt.
Familien Biørn hadde en del handel med Færøyene og så sent som i 1920-årene fikk familien Biørn besøk fra Færøyene, forteller Monsen.
Etter episoden med harene kom ti gutter til Kragerø fra Færøyene. De hadde fått arbeid i Biørne-firmaet. Hvordan det gikk videre med dem vet jeg ikke. De kom til Kragerø som et resultat av det gode forholdet mellom amtmannen og Henrich Biørn jr” forteller Carl Fredrik Monsen.